Kategoriarkiv: Historier

Lufta er for alle!

flygerfigurEgentlig ville jeg bli flyger. Fra jeg var fem, og helt til jeg var sju og et halvt, var jeg fast bestemt på det.
Goggo og jeg brukte stå nederst i blindveien vår på Skjetten og se på flyene som tok av og landet på Kjeller flyplass. Goggo så dem tydelig. Jeg så dem som grå skygger mot himmelblått lerret.
Jeg tegnet dem tydelige inne i hodet mitt. Mine fly ble langt mer fryktinngytende, fargerike og forlokkende enn dem Goggo så i virkeligheten.
Jeg så nemlig aldri særlig godt som barn. Men det visste jeg ikke da.
Storebror Goggo visste alt om fly. Han pekte mot himmelen og sa Fridåmfaijter.

En annen dag sa han Starfaijter. Jeg sa ikke stort, for en gang hadde jeg tatt dobbelt feil: En morgen vi snek oss rundt i skogen på jakt etter erkefienden, Grønnliabanden, hørte vi et voldsomt brøl. Vi frøs først til is før det gikk opp for oss at lyden kom fra et fly. Jeg så påtatt uanstrengt opp i lufta og utbrøt forløsende: -Det er en Spyttfaier.
Da lo Goggo. Bjørn og Petter var der også. Så de lo også. Etter at latteren hadde stilnet, fikk jeg en rask innføring i flygingene historie. De ramset opp fly fra krigens dager. Messersmitt og Jonker var drittfly. Spyttfaier var verdens beste. Men det var den gang. Propellfly brøler ikke, lærte jeg da.
Etter den hendelsen snakket jeg ikke så mye om fly. Men jeg tenkte på dem. Det var litt trist at jeg hadde tråkket så skikkelig i salaten, syntes jeg, men verre var det at jeg ikke likte surmelk.
For pappa hadde sagt at alle soldater måtte drikke det. Og for å bli flyger måtte jeg først bli soldat. Det visste jeg.
Ingen skal si at jeg ga opp lett. Aller minst jeg selv. Minst et par morgener helte jeg opp et stort glass surmelk og tvang det i meg. Jeg sammenliknet surmelk-drikkingen med luftkamp. To eller tre Surmelkglass-Messersmitter har jeg på samvittigheten. Men jeg har aldri vært noe særlig til å slåss, så det ble med dem.
Karriereplanene mine begynte å krongle seg jeg men eg tviholdt på drømmen.
Etter at jeg hadde gått på skolen en kort stund, viste det seg at jeg trengte briller, til alles overraskelse, unntatt min. Omtrent samtidig fikk jeg vite at flygere måtte ha perfekt syn. Men det blåste jeg i. Jeg hadde nemlig sett at Spyttfaierpiloter brukte briller. De hadde skinnluer og flygerbriller. Det hadde jeg sett i blader.
Dessuten brukte Odd Børre briller. Du husker vel han? Odd Børre sang populærmusikk i svart-hvitt. Han var en av tv-barndommens største artister. Og han var enda tøffere enn flygere, syntes jeg.
Så fram til jeg var sju og et halvt år var jeg den syngende Spyttfaierpiloten med Odd Børre-briller. Hver eneste natt før jeg sovnet tok jeg av fra Kjeller flyplass i en skinnende rød, ganske stor Spyttfaier. Det var nemlig, plass til seks musikere med dristig hårsveis bak i kabinen Og jeg, jeg satt bak spakene og sang.

St. Christian

Historien om begynnelsen.

Av Geir Gjelten.

geir_gjelten“Livskvalitet” sa Svein Dahle og det lyste i øynene hans. Jeg tok det for gitt at det var håpet om inntekter fra en fornyet låneavtale som fuktet øyekroken, så jeg dro litt på det og sa megetsigende at “jo det er viktig å realisere noen drømmer, mens man ennå kan.” For liksom å vise at her satt gutten som hadde et gjennomtenkt forhold til livet fortsatte jeg “det kunne vært moro å lære å fly”. Gud vet hvor jeg tok det fra, jeg som alltid har hatt flyskrekk: Det ble helt stille i rommet. Jeg hørta kona puste men turde ikke se på henne, og da jeg tittet over pulten så jeg bare nakkehårene (grå av farge) på Dahle der han plutselig rotet rundt etter noe i den nederste skuffen.

Etter en stund dukket han opp fra dypet med ei gul blekke, andektig som om det skulle være en kongelig æresbevisning, rakte han den over bordet. “Dette” sa Dahle, og hadde glemt forsikring og lån, “dette er noe for deg. Du skjønner jeg er formann i Nedre Romerike Flyklubb.
To timer senere gikk ekteparet Gjelten ut døra med nyetablert kunnskap om en påstått flystripe i nærområdet, om en flyklubb med miljø bedre enn Frelsesarmeen og det meste en kan forvente å vite om flyging etter to timers intensivkurs. Salige i troen på at livet blir bedre med flysertifikat.
“Når fa… ble du interessert i å fly?” spurte fru Gjelten mistroisk i det vi nesten var kommet ut av kontoret. Jeg følte øynene til Dahle i nakken, mens fruen fortsatte; “og si meg, har vi lånt penger og i tilfelle hvor mye, og har vi eller har vi ikke tegnet forsikring, og for det fjerde, er du sikker på at den mannen der inne er helt vel bevart??
Jeg ble svar skyldig.
Noen dager senere hadde jeg avtalt å møte Dahle på Kjeller. Jeg snek meg ut av huset med falskt alibi i tilfelle fruen fattet mistanke. Med skrekkblander fryd tok jeg for første gang i mitt liv på et småfly. Med tape på vingetuppen sto NFY’n der, småbulkete og med skranglete panser (Jeg visste ikke at det het cowling da). Ikke direkte tillitsvekkende.
Inne i hytta ble jeg presentert for en laang mann, som visstnok skulle være instruktør. Den beste, sa de andre, “å herregud” tenkte jeg. ”Morn, Tamnes” sa stemmen fra stolen og rakte frem en kjempeneve.
Jeg som trodde flygere var stramme menn med stilig kjeledress og pilotsolbriller. Denne gubben her, som mere lå enn satt i stresslessen, med vadmelsbukse og ei jakke som kunne passet på læreren i skolestua den gangen bestefar var ung, passet ikke helt inn i bildet. Hva slags gjeng var dette?
Søknaden om medlemskap ble skrevet med påholden hånd. Og det skulle vise seg at jeg hadde flere kjente i “sekta” på Kjeller. I hvert fall dukket Torgeir Magnussen opp på telefonen og pratet i vei om flyging, “vi behandlet søknaden din i går” sa’n. Jeg skjønte ikke bæret, vi som aldri har pratet om annet en dårlig tider i underholdningsbransjen. Vel, for å korte inn storyen, en prøvetur til Hamar med Torgeir avgjorde det hele.
Dette kunne ikke stoppe her. Takk for turen og all annen hjelp Torgeir.
Sommeren ble et mareritt for kone og barn med far ivrig foroverlent over bøker hele sommerferien. Ungene skjønte ingen ting: “Har fattern begynt på skolen eller? Ska’n få seg ordentlig jobb? Hare vippa forn eller? Har’n tenkt å bli flyver?
Høsten kom og Gjelten stilte opp på Gardermoen og avla eksamen. Nervøs.
14 dager senere, brev, bestått. Utrolig! “Gratulerer” sa fru Gjelten med munnen, mens øynene fikk et drag av bekymring og skuffelse. Hun hadde klamret seg til håpet om at dette flymaset skulle ta slutt med manglende evner og trening i å tilegne seg kunnskap. Hun hadde jo i flere år gjort forsøk på å lære den samme mannen å bruke vaskemaskinen. (Det må ha noe med interesse å gjøre).
I august dristet jeg meg i hvert fall til den første timen med Gubben. Stolt, med flygetidsbok og instruksjonshefte møtte jeg opp, klar til å erobre luften. Det viste seg at valget av instruktør nok ikke kunne ha vært bedre.
Gubben Tamnes og pysa Gjelten fant tonen. En tilfeldig dag kunne lyde omtrent som så: “Bruk beina, ellers går detta til helvete!!” og Gjelten svinger og bremser og svetter og stammer. Eller: Har du for lav fart inn så lander du som et løvblad, og løvblad er oppsop om høsten. Skjønner’u? Spør Tamnes. Mild i stemmen som en sersjant, men med smil om munnen. Ja, hva skulle en stakkar si, så jeg nikket på hodet så headsettet ristet og mic’en slo i tenna. En turte jo ikke annet enn å forstå.
Men moro var det, og lærerikt. Jeg så frem til å bli ferdig med teoriheftene for en stund og konsentrere meg om neste takeoff sammen med mitt nye bekjentskap.
Hva er’e du sier” gryntet Tamnes, “Free of runway” gjentok jeg – i det vi tok av!! Og det hadde jeg jo rett i. Du skjønner det sier Tamnes, at vi mennesker er ikke skapt for å gjøre tre ting på en gang, det må læres, sa Tamnes, og fikk meg til å tenke på mattelæreren min som snudde kompisen min opp ned i klasserommet for å demonstrere “omvendt brøk”.
Landingsrundene på Gardermoen var neste mål. “Report Onsrud”, sier stemmen i øret, men hvor i all verden er nå detta Onsrudhølet. “Join base runway 01′ sier stemmen etter at jeg jugde så både Tamnes og VYC’en rødma, og sa at vi var over Onsrud, sannheten kommer forhåpentlig vis aldri for en en en dag. ” Det der var noe du fant på” sa Tamnes for å renvaske seg. VYC’en brekker over til venstre. “Ser du stripa” spør Tamnes. “Ja” ljuger jeg igjen og leter febrilsk med øynene, og redder meg i land ved å peke rett frem. Og som en gudegave dukker tårnet opp i sikte, og jeg kan puste lettet ut…. for noen sekunder.
Jeg snakker på radioen, ser etter annen trafikk, leser sjekklister, ….og glemmer å fly. På finalen hører jeg stemmen fra høyre, “Du Gjelten, det er ingen som har greid å fly uten fart før’rei, så du greier det nok ikke du heller” før han bikker nesa ned og etablerer trygg flyfart.
Du måååå dra i stikka, jeg tør faen ikke sitta på jeg asså, hvis du skal drive å lande med nesa først. Da går jeg av. ” Det var stemmen fra høyre igjen. Jeg er imponert over at han aldri med en mine lot meg tro at han mest av alt ønsket å overta hele flyginga.
Resten er historie. Solosjekken ble bestått, etter hvert ble det sertifikat og mange fine opplevelser.  En spesiell takk til Svein Dahle som lurte meg inn i dette, og til Ragnar Tamnes som dessverre ikke er blant oss mer for sin overdose tålmodighet, og for at han alltid stilte opp med svar og hjelp der hvor novisen sto fast.